Sauer

Historien om en uansvarlig hundeeier

Ungene hadde mast i ni år før jeg sa meg enig i å kjøpe hund. Valget falt på en Gordon Setter. Mest fordi jeg testet allergien min med en setterpels. Noen hunder reagerer jeg hurtig og sterkt på, men altså ikke settere. Jeg har slekt som har sau og på den gården jobbet jeg mye i tenårene. Som regel for en symbolsk sum. Det jeg fikk var forståelsen for hvor mye man må jobbe på en gård og fler muskler enn jeg ellers ville ha fått. Jeg har da også fått en sympati for bøndenes utfordringer. Jeg er ikke alltid enig, men jeg forstår utgangspunktet. Familien har siden 1950 hatt hytte i en fjelldal hvor nevnte slektningen har gård. Jeg hadde hørt mange historier om løshunder og skadene de forårsaker. Min hund skulle ihvertfall ikke gjøre noe slikt.


Med dette i tankene ble hunden tidlig trent for å kunne gå løs og allikevel være under kontroll. Saueavvenningskurs ble undersøkt. Først var han for ung og deretter var kursene fulltegnet. Innkalling sitter derimot som et skudd. Avstandssitt mestres også. Til å være ti måneder er han relativt godt trent. Han har noen uvaner forsatt. Han rykker litt i båndet når han går i langline. Det ser ut som han trekker som et uvær, men det er enkelt selv for sønnen min på 10 år å ha full kontroll. Hunden  er heller ikke så flink til å beholde roen i nye situasjoner han føler seg usikker i, men fløyten har aldri sviktet. Denne har vi trent på skal virke selv når han er heit i toppen.


Det har vært sykdom i familien som har medført at jeg ikke har fått gått noe særlig med fjellturer de siste 10 årene. Nå var tiden inne for endelig å få strukket fjellfoten igjen. Nå også for å få introdusert fjellet for både ungene og hunden. Turen vi valgte er strabasiøs, men skulle tiltross for dårligere form være overkommelig. Før sykdomsperioden jogget jeg jo denne turen på 2 til 3 timer. Nå var 800 høydemetre på omtrent 6 kilometer, i til tider ulendt terreng, i grensen for hva kroppen klarte. Jeg ville at hunden skulle ha sin første tur på fjellet så positiv som mulig. Han fikk da gå fritt i en kort line. Han fikk da snust inn luktene og virkelig kost seg. All svinsingen frem og tilbake gjorde jo at jeg stadig måtte stå imot de små rykkene han lager. Dette sammen med full ryggsekk og noe strabasiøs turvalg medførte at kroppen var helt på felgen på slutten.


Enden på turen er ned et bratt ulendt terreng. Det ser ut som om det går rett ned, men det er ikke så altfor vanskelig å klatre ned. Dette forutsatt at kroppen ikke allerede skelver og all kraft er trukket ut. Jeg hadde vist eldet 30 år på de siste 10 årene. Vi kan se planlagt teltplass. Dagens anstrengelser er snart ferdig. Det var 20 år siden jeg var her sist så vi bommet litt og traff det absolutt bratteste partiet. Litt til høyre så er det ikke fullt så bratt, men masse løs sten. Til venstre må vi litt opp før vi kan gå litt tryggere ned. Tanken på å gå opp er uutholdelig. Ungene er fast bestemt på at de både vil klare å gå ned og de ikke vil gi seg nå. Selv er jeg vel ikke i stand til å ta fornuftige valg lenger. Det jeg derimot vet er at jeg ikke kan ha hunden i bånd ned bratten. Hunden er ung og som sagt har han fortsatt vanskelig for å holde hodet kaldt i nye situasjoner. Jeg vet det er sau i området. Møtte faktisk en uvanlig folkekjær søye med lam på vei opp. Hunden viste interesse, men selv om de bare var 5 meter unna var båndet løst og han satte seg umiddelbart på kommando. Om han skjønte at jeg allikevel hadde kontroll vet jeg ikke. Dette sammen med at jeg hadde tatt med den "ufeilbarlige" fløyten for å kalle inn i tilfelle han ved et uhell hadde kommet løs førte til at jeg tok en fatal beslutning. Det fantes ingen sau innen fem ganger normal løpeavstand når han får gå fritt. Han har jo vokst en del etter starten på årets båndtvang som jeg måtte ta i betrakning. Jeg løsnet da båndet etter en lang pause fylt med tvil.


Det gikk akkurat som planlagt til å begynne med. Hunden måtte lokkes og oppmuntres til å være med å klatre. Han pep mye og svinset mye frem og tilbake. Han stolte allikevel på oss og hoppet der han aldri ville hoppet ellers. Da vi var kommet over det verste pekte jeg ut en plass hvor vi skulle feste båndet igjen. Desverre definerte hunden hva som var trygg grunn litt før oss. Han ble overlykkelig over å kunne strekke bena og løp ut rett før vi fikk festet han. Innkalling fungerte ikke. Fløyta virket heller ikke. Den ufeilbarlige fløyta vi har trent på mens han lekte fritt med andre hunder virket ikke! Langt utenfor normal løpsavstand nede ved vannet stod det en søye med to lam. Halen og holdning på hunden var i lek. Dette utgjør jo ikke noe forskjell for en sau. De ser et rovdyr løpe rett mot seg. Jeg så at han ikke bet, men sauene flyktet jo selvsagt allikevel. Søyen og et lam løp opp lia. Det andre lammet ble fanget mellom hunden og vannet. I panikk hoppet den på vannet. Hunden elsker jo å svømme så den hoppet etter. Den er derimot ikke så glad i kaldt vann så hunden snudde raskt. Den ble fanget inn, men sauen viste ingen tegn på å svømme til lands. Jeg hadde møtt min slektning tidligere på dagen og var klar over at hun var på samme plassen. Det er også båt der for de som har nøkkel. Guttungen fikk beskjed om å løpe det han kunne. Hun hadde heller ingen nøkkel så vi kunne ikke gjøre noe for lammet. Det kom seg nesten over på andre siden, men svømte mer og mer i ring.
Tilslutt ble den stille og sluttet å bevege seg. Katastrofen som aldri noensinne skulle hende hadde skjedd. Min hund hadde drept en sau. JEG hadde drept en sau. Mine beslutninger hadde ført til at et dyr led en lang og plagsom død.


Jeg står inne for beslutningen å slippe hunden. Det ble bevist når vi tilslutt forlot åstedet. Hunden kom med et lite utfall i ulendt terreng og jeg hadde ikke krefter til å korrigere. Jeg falt og fikk en skramme på tommelen. Hadde det samme skjedd i lia ville jeg falt minst ti til tredve meter ned i grov ur. Beslutningen om i det hele tatt å begi meg ned lia i den tilstanden jeg var i derimot, det er en beslutning som nok var gal.
Jeg var så flau og sint at jeg ikke orket tanken på å snakke med min slekning den kvelden. Men om hun ga beskjed eller om saueeieren kom tilfeldig senere på kvelden er uvesentlig. Jeg fikk så øra flagret og helt fortjent. Dette er noe de til stadighet opplever, men som vi hundeeiere kanskje aldri opplever. Jeg har overlatt hundens skjebne til eieren til sauen. Jeg fikk låne båten slik at jeg fikk begravet sauen litt opp i ura for å rydde opp etter meg.
Hunden har etter hendelsen gått med halen mellom bena. Han har nok ikke skjønt hva han har gjort, men noe er det. Han fotfølger meg og får kjeft bare han ser på sau. Jeg lærte av min slektning å ha hunden på plass på tur. Jeg ble betraktelig mindre sliten på vei ned enn på vei opp når hunden ikke smårykket. Problemet nå er jo at jeg var sliten før jeg begynte grunnet roing og av å dra båt fra det ene vannet til det andre. Bæring av sau og lemping av stein. Syntes jeg synd på meg selv? Nei, dette var del av min botsgang. Det som bekymrer meg mer er hvordan forholdet til lokalbefokningen blir fremover. Jeg hadde håpet at etter så mange år ville jeg bli betraktet som litt mer akseptert enn turister flest. Nå har jeg nok redusert rykte mitt til å være en karikatur av en bytulling. Jeg vil nok liste meg rundt og holde meg litt lavt i terrenget, så får vi ser hva som skjer.


Tiltross for saueiers besluttning om å la hunden leve vurderer jeg allikevel en annen løsning. Turer utenom stier er ihvertfall utelukket!
Jeg hadde trent hunden så godt som jeg trodde var mulig i forhold til dens alder. Jeg trodde jeg var en ansvarlig hundeeier som trente hunden nærmest så godt som mulig er. Allikevel gikk det galt og jeg ble plutselig en uansvarlig hundeeier. Ikke gjør som meg, holden hunden  i bånd. Jeg slapp min løs en gang der det var båndplikt. Det ble en gang for mye.

Skrevet av hundens eier, Tom Willy Grongan

(Overskrift og tekst er lagt ut identisk)

VFK har valgt å dele historien da den viser hvor fort det kan gå galt. 

Minner alle om å sjekke loven om båndtvang her  og HUSK at det i en del kommuner er utvidet båndtvang til november!

VFK har retesting av hunder 11.og 18.aug , les mer her